20/04/2018
Siden jeg var ganske liten har jeg tviholdt på blyanter, kritt, penner, diffuse tusjer og vanskelige pensler. Og som sønn av en arkitekt som ble skolert på 70 tallet, så lå disse redskapene bokstavlig talt strødd rundt overalt hvor familien befant seg...
For min egen del endte dette i starten med drodlinger og usammenhengende streker, men streker som plutselig kunne bli til rare ord og magiske tegninger.
Moren min har tatt vare på en mengde av disse «skribleriene», der noen av dem har fått påført titler med en stødig voksen penn.
Jeg liker spesielt godt en tegning fra jeg kanskje var rundt 3-4 år ... ? som har en del skikkelser og sublime streker i hytt og pine, og hvor tittelen rett og slett sier: «Gud ser ned på oss» ... Forsåvidt noe jeg fortsatt kan stå inne for, om enn i en annen fortolkning.
Jeg var også tidlig ute med en tegneserie som het “K Nilsen-Nygaard” , og som handlet om en bitteliten mann som reiste verden rundt i en luftballong på leting etter den perfekte sko. Jeg var kanskje 5-6 år når jeg tok fatt på historien om «K Nilsen Nygaard», forøvrig inspirert av et besøk til en skobutikk i Bodø med samme navn.
På barne og ungdomskolen tegnet jeg for det meste i smug, fram til jeg i åttende klasse tok valgfaget «Kalligrafi» . Det var meg selv, en annen gutt ( senere grafisk designer ) og en bunsj med jenter.
Faget var faktisk jævlig kult, og timene ble holdt på musikkrommet, hvor læreren lot oss spille cd-plater på anlegget, mens vi kombinerte straight kalligrafi med tegninger.
Det analoge og «gammeldagse» var i sentrum.
Vi «tegne-kidsa» ble endelig tatt seriøst, og fra den gang lovet jeg vel egentlig meg selv at jeg aldri mer skulle tegne i skjul...