17/12/2012
Levemann nr. 6 - Harald Heide-Steen jr. (1939-2008)
For ikke å spare på kruttet, noe han aldri gjorde, vil jeg herved hedre Oslos morsomste mann gjennom tidene. Harald Heide Steen Jr. Da bestefaren min Sturla Kaasa i 1988, en meget alvorlig herremann på den tiden, skreik av barnlig latterfylt røst: «Pettersen, nå må du komme, Dynamitt Harry går amok innpå her!» var jeg solgt, i det fotbladet mitt traff dørkarmen og gjorde en entré i stua. Gutten landa i skeivt nedslag ved trekommoden metern innenfor. Med pupiller på størrelse med to svarte tinntallerkener og et bein vesentlig større enn det andre, glemte jeg den neste timen, smerte, kvalme, tid og ikke minst sted. Mens Hans majestet Harald gjorde alt han kunne for å holde seg i rollen. Når jeg stussa 8 år gammal over ikke å skjønne et ord av hva mannen med sprengstoffet sa under hele filmen, svarte Sturla: «Det er det som er morsomt Petter. Han er sånn i virkeligheten.» Så tok han seg til hue med pekefingern og tappa skalpen to ganger. Det ble veldig tydelig hva vi begge synes om han. Helt overlegen type. Dessuten hadde bestefaren min og jeg fått en ny hobby. Min bestemor, som syntes fjernsyn kun var ment for å vise dagsnytt og sporten, ble systematisk sendt ut for å ta en knert med Fru Abrahamsen i 3dje etasje. Etter som årene passerte og Harry ikke greide å sprenge stort annet enn seg selv, det personlige budsjettet sitt, en god del hørespill, tre ekteskap, det som var igjen hos Karl og Co, tålmodigheten til bestekompis Rolf, en lever, en nyre, og ikke minst de mørke hotellrommene som vendte ut mot bakgården for enklest å kunne spy, sa Gullen, den fjerde kona i rekka, at om han drakk mer nå, kom han til å bli fratatt retten til å se barna sine. Og som herr Wesenlund pent poengterte de siste minuttene før et show i Tønsberg litt tidligere i karrieren, «Harald, når skara bærer en feit jævel som deg midt i juni, veit du det blir lenge til vår.» i et siste flammende spritinferno, før røyken etter hvert klarnet og viste ruinene og det som var igjen av en mann veldig langt på bristepunktet av total utslettelse. Han la fra seg brennevinet en liten stund. Det er det jeg digger ved Kong Harald. Det er det som gir en mann karakter. Det er disse valgene som kommer nå, jeg synes vi skal huske. Han valgte å stoppe, reddet i siste liten det som var igjen av et ihjeldrukket fjerde ekteskap. Han fletta opp regnskapet ved å sette noen andre enn seg selv først, for å prøve å bli et bedre menneske. Det synes jeg han fortjener kudos for. Han ble i 2005 hedret med kongens fortjenestemedalje i gull av han andre Harald, fikk hedersprisen som komiker, og til slutt, året før han døde, Oslo Bys Kulturpris. Han tjente denne byen ranglende gatelangs, via radio når han kunne prate, og på fjernsyn når han kunne stå. Da jeg var å besøkte Sturla i påsken i fjor, satt han i rullestolen sin på Ullevaal Eldreomsorgshjem i Oslo, med tre smertefulle hjerteinfarkt på ryggen. Han kikka ut av vinduet etter første vårtegn. Jeg smalt igjen døra etter meg, ga Sturla en velfortjent klem, og fikk en lapp i hånda der det sto skru opp radioen! Jeg spratt den ølen jeg hadde med, skrudde opp radioen og fikk høre en stemme si. «Og nå kommer værmeldingen med Harald Heide Steen Jr. Ukens utvalgte, gjenoppstått levemann på skurrete frekvens, mens Sturla Kaasa, mentor og forbilde, ga meg en honnør han virka veldig tilfreds med, rista på hue, tappa seg sakte men sikkert to ganger på skalpen, mens Kong Harald fullførte værmeldinga.
- Petter Høegh
